Hvordan skape gode rom for skeivhet i byen? Jan Trinh utforsker spørsmålet i sin masteroppgave, og er finalist i årets Aspelin Ramm-pris.
Tekst: Linn Carin Dirdal
– Tilstedeværelse i by er viktig. At byen blir skeiv i en uke under Pride funker når det er en feiring, et event. Men skeivhet må få en permanent plass i byen slik at tematikken kan håndteres, diskuteres, utvikles og integreres.
Queering of Spaces er tittelen på Jan Trinhs masteroppgave i arkitektur ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), og tar for seg skeiv identitets plass i byrommet. I oppgaven viser han til kunst og kultur som en viktig uttrykksform for skeive miljøer gjennom historien, og argumenterer for utviklingen av en skeiv kulturinstitusjon i eksisterende bygningsmasse i Brenneriveien i Oslo.
– Å etablere en skeiv institusjon betyr ikke at resten av byen ikke er for skeive, eller at vi stuer skeivheten bort. Men det trengs et dedikert sted hvor man kan ta temaet seriøst. Hvis man er 14 år og finner ut at man er skeiv så er det lettere å komme til en slik plass, et sosialt rom hvor det er trygt å diskutere tematikken.
Alle foto Bielke & Yang
Makt over egen definisjon
I oppgaven viser Trinh hvordan et gammelt fabrikkbygg sentralt i Oslo kan transformeres til et kulturhus med studioer, scener, galleri og sosiale samlingsplasser. Stedet gir de skeive miljøene en plass i det offentlige rommet, og skal være en samlingsplass for alle subkulturer innenfor LHBT+-paraplyen. Ambisjonen er å skape et trygt, urbant sted hvor de kan uttrykke seg fritt, og dermed ta makt over egen definisjon.
– Makten for selvbestemmelse kommer av at man får mer kontroll over hvordan man representeres. I dag er det mye regnbuevasking. De store kunstinstitusjonene trekker frem det som er lettest å markedsføre – drag, klubbkonsepter, Eurovision. Men skeivhet handler om så mye mer enn det.
En skeiv arkitektur?
Valget om å transformere allerede eksisterende bygningsmasse i Brenneriveien er ikke tilfeldig. Det gamle fabrikkbygget har ingen antikvarisk verdi og gir dermed stor frihet for ulike uttrykksformer og tolkninger – både arkitektonisk og kunstnerisk. Beliggenheten er sentral og tilgjengelig, og huset blir en naturlig del av kunstnermiljøene som allerede befinner seg i området. Ved å bygge videre på noe som allerede eksisterer formidles et annet viktig poeng – skeivhet er ikke et nytt fenomen.
– Hva er skeiv arkitektur? I oppgaven kommer jeg frem til at arkitekturen blir et verktøy for skeivt uttrykk, den er ikke uttrykket i seg selv. Det skeive rommet er ikke en look, det er en kultur som produseres av at mange lager den sammen. Bygget i seg selv er egentlig ganske kjedelig! Det spektakulære er opplevelsen man lager sammen gjennom institusjonen.
Legitimerer et behov
Trinh jobber for tiden med et kunstprosjekt hos ROM for arkitektur og kunst om offentlige rom og skeivhet, et tema han brenner for. Han er også engasjert i stiftelsen Et skeivt kunst- og kultursenter i Oslo, som jobber for å skape et konkret visningssted for LHBT+-relatert kunst i hovedstaden.
Nå håper han at finaleplassen i Aspelin Ramm-prisen gjør at flere vil se viktigheten av å skape rom for skeivhet i byen.
– Jeg er kjempetakknemlig for denne nominasjonen. Et av målene med masteroppgaven har vært å lage en grundig analyse for å legitimere at dette er et behov. Jeg føler at jeg kan gi noe tilbake til et miljø som har hjulpet meg veldig mye. Jeg føler virkelig at jeg har gått full sirkel.
Om Aspelin Ramm-prisen:
For åttende år på rad deler Aspelin Ramm ut pris til den beste masteroppgaven i byutviklings- og eiendomsfag. Målet er å løfte frem unge byutviklere i jakten på bærekraftige og fremtidsrettede løsninger for by- og stedsutvikling. Vinneren kåres under byutviklingskonferansen Oslo Urban Week 13. september 2022, og mottar en premie på 30 000 kroner.
Juryen for Aspelin Ramm-prisen består av Per Gunnar Røe, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO, juryleder Marianne Skjulhaug, dekan ved Fakultet for arkitektur og design NTNU, Gunnar Bøyum, konsernsjef i Aspelin Ramm og Elin Børrud, professor i By- og regionplanlegging ved Fakultet for landskap og samfunn ved NMBU.